Vi kom frem til San Francisco i går, og etter litt leting fant vi oss også tak for natten.
Før vi skriver litt om dagene våre her, så må vi si at reisen til vestkysten har ikke vært bare bare.
Det startet med én time forsinkelse når vi satte oss inn i flyet på Flesland. Det er kjedelig nok å være innestengt på fly lenger enn nødvendig, men det gikk nå fint.
Når vi endelig kom til Gatwick, London var klokken blitt godt over 22 og vi måtte komme oss til Heathrow. Erik hadde sjekket på forhånd hva som var lurt, men det var likevel lettere sagt enn gjort å finne veien. Endte med at vi fikk oss en overpriset busstur på halvannen time.
Når vi kom frem til Heathrow så skjønner vi at skilting ikke er britenes force. Her roter vi oss igjen vekk, men takket være en tigger finner vi veien. Tror vi... Vi setter oss på en gratis buss og går av på stoppet som heter Bath Road. Hotellet vårt ligger jo i Bath Road, så da er vi jo på god vei. Lite visste vi at Bath Road er laaaang!
Vi bumper borti Will fra Louisiana som er like forkommen som oss. Også hans hotell ligger i Bath Road, så i felles desperasjon begir vi oss ut på leting. Etter at vi har gått 30 minutter i den ene retning skjønner vi at vi ikke er på Bath Road lenger. Så da var det bare å snu og gå tilbake. På veien forteller Will om hvordan han reiser rundt i verden, spiller litt tennis og hilser på nye mennesker. Han sier vi burde glede oss til California, da det er flott natur og mye bra mat.
Etter en stund kommer vi oss endelig inn på riktig vei, men Will er i tvil. Vi er i et boligstrøk, og han mener at hans hotell ligger nærmere flyplassen. Vi derimot er sikre på at vi går i riktig retning, så her skilles våre veier. Det er bare å krysse fingrene for at Will kom seg tilbake til Arora Hotell og at han snart koser mens han spiller tennis i Wimbledon.
For natten bodde vi på Heatrow Lodge, det kostet oss rundt 350,- natten og vi fikk ikke mer enn vi betalte for.
Erik har skrevet en liten rapport:
Rom: 1. etage. Gjennomgående rom med en liten hageflekk på baksida. Dessverre tilbrakte vi bare fem timer her, så fikk ikke tid til å kose oss i hagen. Ellers kunne rommet skilte med både karnapp og peis, men der stoppet også luksusen. Hotellet disponerte en rekke små mursteinshus i nabolaget, som det virket som de
tidligere beboerene hadde flyttet fra på grunn av støy og generelle slitasje. Eksepsjonelt ræva luftkvalitet.
Utsikt: Gjennom noen skitne blondegardiner kunne vi se ut på veien. På baksida så vi rett inn i noen busker.
Mattilbud: Frokosten ble levert på døra, og bestod av corn flakes, melk og appelsinjuice.
Bad: Oj, dæven. Enormt fascinert at hotellet ikke engang tok seg bryet med å fjerne gamle barbersaker og gjenglemte shampooflasker. Særdeles støvete og skittent, og selv om badet lå opp en etasje var det bebodd av en liten armé edderkopper. Dusj i slitent badekar. Hodet manglet, altså fungerte dusjen litt som en hageslange.
Klientell: Asiatiske backpackere og noen britiske gjerrigknarker.
Underholdning: Bitteliten tjukkasteve på rommet, den rakk vi ikke å sjekke ut. Kontakten var forresten ikke plugget i, og den var plassert på stol. Ellers lå pubene King's Arms og The White Horse i nabolaget. Så koselig ut, men de hadde stengt for lengst da vi ankom.
Totalvurdering: Kun hvis du er pengelens og skal ta et veeeldig tidlig fly fra Heathrow.
Når vi endelig kom oss ut fra Heathrow Lodge i otta, så fant vi ut at flyet var forsinket med 4 timer. I løpet av kort tid viste det seg at vi mest sannsynlig skulle bli på Heathrow en god stund til. Etter 12 timer på Heathrow kom vi oss av gårde.
I Vancouver ordnet Air Canada hotell til oss, så vi bodde på Fairmont som hadde store rom med badekar. Helt greit at vi byttet ut Casa Loma til 350,- med det fine rommet.
Utsikten var dog ikke så mye å skryte av, da vi så rett ut på gatene.
Etter en god natts søvn er jeg klar for en ny flyreise:
Selvsagt viste det seg at også denne flyvningen ble forsinket, men det var fantastisk når vi endelig så reisens første mål:
Før vi skriver litt om dagene våre her, så må vi si at reisen til vestkysten har ikke vært bare bare.
Det startet med én time forsinkelse når vi satte oss inn i flyet på Flesland. Det er kjedelig nok å være innestengt på fly lenger enn nødvendig, men det gikk nå fint.
Når vi endelig kom til Gatwick, London var klokken blitt godt over 22 og vi måtte komme oss til Heathrow. Erik hadde sjekket på forhånd hva som var lurt, men det var likevel lettere sagt enn gjort å finne veien. Endte med at vi fikk oss en overpriset busstur på halvannen time.
Når vi kom frem til Heathrow så skjønner vi at skilting ikke er britenes force. Her roter vi oss igjen vekk, men takket være en tigger finner vi veien. Tror vi... Vi setter oss på en gratis buss og går av på stoppet som heter Bath Road. Hotellet vårt ligger jo i Bath Road, så da er vi jo på god vei. Lite visste vi at Bath Road er laaaang!
Vi bumper borti Will fra Louisiana som er like forkommen som oss. Også hans hotell ligger i Bath Road, så i felles desperasjon begir vi oss ut på leting. Etter at vi har gått 30 minutter i den ene retning skjønner vi at vi ikke er på Bath Road lenger. Så da var det bare å snu og gå tilbake. På veien forteller Will om hvordan han reiser rundt i verden, spiller litt tennis og hilser på nye mennesker. Han sier vi burde glede oss til California, da det er flott natur og mye bra mat.
Etter en stund kommer vi oss endelig inn på riktig vei, men Will er i tvil. Vi er i et boligstrøk, og han mener at hans hotell ligger nærmere flyplassen. Vi derimot er sikre på at vi går i riktig retning, så her skilles våre veier. Det er bare å krysse fingrene for at Will kom seg tilbake til Arora Hotell og at han snart koser mens han spiller tennis i Wimbledon.
For natten bodde vi på Heatrow Lodge, det kostet oss rundt 350,- natten og vi fikk ikke mer enn vi betalte for.
Erik har skrevet en liten rapport:
Rom: 1. etage. Gjennomgående rom med en liten hageflekk på baksida. Dessverre tilbrakte vi bare fem timer her, så fikk ikke tid til å kose oss i hagen. Ellers kunne rommet skilte med både karnapp og peis, men der stoppet også luksusen. Hotellet disponerte en rekke små mursteinshus i nabolaget, som det virket som de
tidligere beboerene hadde flyttet fra på grunn av støy og generelle slitasje. Eksepsjonelt ræva luftkvalitet.
Utsikt: Gjennom noen skitne blondegardiner kunne vi se ut på veien. På baksida så vi rett inn i noen busker.
Mattilbud: Frokosten ble levert på døra, og bestod av corn flakes, melk og appelsinjuice.
Bad: Oj, dæven. Enormt fascinert at hotellet ikke engang tok seg bryet med å fjerne gamle barbersaker og gjenglemte shampooflasker. Særdeles støvete og skittent, og selv om badet lå opp en etasje var det bebodd av en liten armé edderkopper. Dusj i slitent badekar. Hodet manglet, altså fungerte dusjen litt som en hageslange.
Klientell: Asiatiske backpackere og noen britiske gjerrigknarker.
Underholdning: Bitteliten tjukkasteve på rommet, den rakk vi ikke å sjekke ut. Kontakten var forresten ikke plugget i, og den var plassert på stol. Ellers lå pubene King's Arms og The White Horse i nabolaget. Så koselig ut, men de hadde stengt for lengst da vi ankom.
Totalvurdering: Kun hvis du er pengelens og skal ta et veeeldig tidlig fly fra Heathrow.
Når vi endelig kom oss ut fra Heathrow Lodge i otta, så fant vi ut at flyet var forsinket med 4 timer. I løpet av kort tid viste det seg at vi mest sannsynlig skulle bli på Heathrow en god stund til. Etter 12 timer på Heathrow kom vi oss av gårde.
I Vancouver ordnet Air Canada hotell til oss, så vi bodde på Fairmont som hadde store rom med badekar. Helt greit at vi byttet ut Casa Loma til 350,- med det fine rommet.
Utsikten var dog ikke så mye å skryte av, da vi så rett ut på gatene.
Etter en god natts søvn er jeg klar for en ny flyreise:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar