onsdag 11. juli 2012

Vi skal hjem!

Etter et par dager i London skal vi hjem. Det skal bli deilig.

Gårsdagen ble brukt til å traske rundt i byen. Vi bor i Bloomsbury, så dagen startet med frokost i Regents park sammen med ekornene. Vi gikk så bort til British museum for å titte på mumiene og andre gamle ting. Det var det flere skoleklasser som også gjorde, så vi ble ikke lenge.

Videre gikk ferden til Themsen for å se på parlamentet og Big Ben. Slottet fikk vi også med oss når vi var i området.

Været her i London er tidvis uforutsigbart, så typisk nok har det vekslet mellom øsregn og sol.

Med tanke på at vi har jetlag så er vi fornøyde med dagen. Den ble avsluttet med indisk og øl her i Bloomsbury. Nam!

Da skal vi hjem igjen, noe vi har gledet oss til de siste dagene.



mandag 9. juli 2012

"..."

Folk lirer av seg så mye rart. Nå er det sikkert sånn at det er vi som sier aller mest teit, og at butikkpersonale og hotellansatte blir stående og fnise av oss etter at vi har gått. Likevel har vi ledd litt vi også. Og den som ler sist (og på blogg) ler som kjent best.

Her er noen av våre favoritter:



6. Griffon Hotel, San Francisco. På det hotellet vi betalte mest for fikk vi selvsagt det minste rommet, og ble plassert like ved en særdeles bråkete isbitmaskin. Topp stemning. Men i det minste stilte de med koffertbærer. En hyggelig fyr som drasset koffertene våre inn i heisen, og etter hvert også helt opp på rommet. I heisen blir han stående og se på kofferten til Anine. På kofferten har Anine festet et norsk flagg. Han titter lenge og vel på flagget, før han sier: "So, you guys are from England?"



5. Graceland Wedding Chapel, Las Vegas. Paret som skulle inn etter oss var et godt eksempel på at Vegas-bryllup ikke nødvendigvis er en sosietetsgreie her borte i Amerika. De to så ut til å ha levd et langt og hardt liv i trailerparken. Hun virker som den som har tenkt ut at dette er en aldeles briljant idé, mens han fikler mest med telefonen sin og virker å ønske seg langt, langt bort. Hun går bort for å prate med gutta i resepsjonen. Hun sier: "Where's the nearest bar? I just need a few drinks to smile."















4. Sikkerhetssjekken, Vancouver Airport. Vi går bort sammen til politimannen i sikkerhetsskranken. Han får begge passene. Fyren ser ganske trøtt og sliten ut. Han plukker opp et pass, og ser deretter hardt på Anine. Han ser ned igjen på passet. Så opp på Anine. Han sier (på surt soup nazi-vis): "Take off your glasses! ... This is not you!" 

 Ja, han hadde plukket opp Eriks pass. Og det virket et lite øyeblikk som om han hadde til hensikt å nekte oss adgang til Obama-land, bare fordi vi hadde gjort jobben så vanskelig for ham.

 

3. Starbucks, Mandalay Bay, Las Vegas. Vi endte med å gå for frokost av enkleste sort, sånn siden det meste av ordentlige spisesteder var plassert i den fryktelig bråkete casinoavdelingen. Hvor det på toppen av alt som er feil her i verden også var tillatt å røyke, noe vi ikke hadde videre interesse av å inkludere i frokosten vår. Nuvel. I det Erik skal betale for to baguetter og to juice, spør damen bak disken: "Do you want a plastic bag? No? Oh, you're one of the nerds!"

 

2. Ralph's, San Diego. Akkurat som hjemme er det i matbutikken man møter de rareste folka. Alle må i matbutikken. Og matbuikken med aller mest moro er altså Ralph's. Vår favoritt var nok den sterkt overvektige afroamerikaneren med alt for mye klær, som sprutsvettet i absurde mengder mens han pratet opprømt til noen handlevogner. Fin fyr. I tillegg hadde Ralph's et fantastisk utvalg av grønnsaker, så vi ble kjapt faste kunder. På vei ut en dag lurte en av de ansatte hvor vi var fra. "Norway? I've never heard of that, man."















1. Shell bensinstasjon, Stockton. Vi hadde ikke andre kart med oss på turen enn det som var i guideboka, og det var ikke så mye større enn et litt veslevoksent frimerke. Noe som betydde at det vi hadde å gå ut fra var omtrent hvor de aller største byene lå, samt nummeret på noen av hovedveiene. Å finne Motel 6 i Stockton viste seg å bli en prøvelse. Vi hadde cruiset rundt godt over en time da vi fant tiden moden for å søke hjelp. Vi hadde nemlig funnet både en søppelfylling og et svært suspekt havneområde, og det begynte å bli mørkt. De ansatte på Shell bensinstasjon fant frem en guidebok og lette etter vårt mål, nemlig Navy Drive. Etter at de hadde bladd en stund ba Erik om å få se boka selv. Dama bak kassen: "What, you can READ english?"

Lenge trodde vi hun bare hadde vært frekk. Da vi etter hvert fant motellet og kom oss på internett, søkte vi opp denne litt pussige byen. Den viste seg å flere ganger være kåret til landets "most miserable", ha de tjukkeste innbyggerne, den høyeste andelen voldskriminalitet, i tillegg til å være "the most illiterate city in the US". Fine greier. Heldigvis kunne internett berolige oss med at "For the most part though, so long as you stay away from the south side ... you'll be ok". Gjett hvor det var vi hadde sirklet rundt på leting etter tak over hodet? Ikke rart de kunne by på rimelig overnatting. På motellet fikk vi egen vaktmann utenfor rommet vårt om natta. Sikkert smart.

Siste dag i San Francisco

Før vi sa adjø til bilen måtte vi jo selvsagt kjøre over Golden Gate Bridge. Vi fikk også hilst på den nok så kjente San Francisco-tåken.

I dag derimot har vi slått i hjel noen timer på Fisherman's Wharf. Sist vi var i San Francisco var vi jo på Pier 39, men vi tenkte at vi kunne se hvordan det sto til med sjøløvene i dag.

Som sist hadde publikum samlet seg rundt flytebryggene:
Alle var klare med kamera for å forevige sjøløvene. Men ser du noen?
En turist tror endelig han så en, men neida... Tomt, tomt, tomt!

De to som var igjen hadde nemlig gjemt seg under vann, og kom kun opp for å kose av og til.
Erik prøvde derfor å speide etter flere uti bukta, men de er nok borte for sommeren.
Derfor gjorde vi det vi kunne for å underholde hverandre (og kanskje noen av våre medturister).
Til slutt et obligatorisk strekke-ut-armen-bilde:
Nå sitter vi på flyplassen klare for å reise til London. Vi håper inderlig at tåken bestemmer seg for å kun holde seg over sentrum av San Francisco, slik at vi kommer oss av gårde når vi skal.

Dyreliv i Yosemite

For noen dager siden var vi i Yosemite. Det uttales i fire stavelser; Yo-se-mi-te. Anine trodde derimot det skulle uttales som det forhatte autralske pålegget Vegemite, så det var mildt sagt tap av ansikt når vi skulle forklare reiseruta til en amerikaner første gangen.

Deler av Yosemite ligger på 9945 fots høyde, noe som vil si over 3000 moh. Området er stort og det er mange som overnatter der. Vi kjørte rett gjennom og hadde kun en avstikker til Yosemite-dalen.

Plutselig kom en liten bjørn vraltende over veien. Det var første gang vi så vill bjørn, så det var utrolig stas. Vi fikk et dårlig bildet av krabaten, og den vises kun som en lys brun flekk midt i bildet.

Ellers kunne Yosemite skilte med fossefall og et rikt dyreliv.
Hjort kom også baksende over veien.
Vi var selvsagt ganske skuffet over at vi ikke fikk sett mountain lion, men kan vel ikke forvente å få alt på en gang. I tillegg til at de visstnok ikke er noe hyggelige å møte på tur.

søndag 8. juli 2012

Muir Woods


I går var vi på tur i skogen, og så på de mystiske trærne av sorten Redwood. Akkurat denne typen vokser kun langs kysten i California, og er avhengig av tåken som San Francisco er kjent for. Trærne blir over 1000 år gamle, men de vi så var "bare" 600 år. De eldste finnes i Redwood nasjonalpark i Nord-California.



Redwoods er lett gjenkjennelige med sin røde stamme og uvanlige høyde. De vi så var godt over 45 meter, men de kan visst bli betraktelig lengre.

Området var fint og gigantisk. Vi gikk ikk en lang tur, men tuslet rundt med resten av turistene. Opplevelsen ville nok blitt enda bedre hvis vi hadde tatt oss en lengre tur inn i skogen. Det var en fin tur allikevel.


Midt i skogen går det en liten elv, hvor mye rart lever. Vi så snegler av typen "banana slugs" som Erik synes var veldig morsomt. Om våren lever det også laks i det som nå var en liten bekk. Vi tror det ikke før vi får se det!


Tenk at i morgen så skal vi fly tilbake til Europa. Hjelpes!

Kvakk, kvakk i Bishop

På vei til Yosemite stoppet vi i den lille byen Bishop. Det er et område hvor mange fluefisker og går i fjellet.

Vi fikk med oss litt av baseballoppgjøret mellom det lokale sykehjemmet og et annet foretak. Det var stor ståhei og idrettsglede.

Bishop kan også skilte seg med turens hittil søteste skilt. Endene koste seg i parken, og det gjorde vi også.


lørdag 7. juli 2012

Death Valley

Torsdag morgen satte vi oss i bilen midt på dagen, og kom oss til Death Valley etter et par timers kjøring.

I Death Valley er kontinentets dypeste punkt på 85,5 meter under havet. Dette punktet ligger ved Bad Water som er så salt at lite annet lever der enn en rar snegle.
Hvis du lurer på hvor langt ned det er, så har de pedagogisk nok satt opp et skilt:
Siden vi er så dypt er det også ekstremt varmt her. Vi var faktisk litt heldige da termometeret viste én grad under gjennomsnittstempraturen på 47 grader. Godt vi har aircondition i bilen!
Endelig var det også dags for å høre på ørkenrock-plata som Erik hadde laget. Hurra!

For Death Valley er visstnok en ørken, men det er ikke en ørken slik du forestiller deg den. Det finnes sanddyner, men det er få. Aller mest er det tørt, varmt og steinete. Fjellene finnes i sort, gult, grønt og rødt, og det er tydelig at det har vært vulkansk aktivitet her en gang i fortiden.
Erik viser villig frem noen flotte "moves" han lærte av "the King" på Zabriskie point:

På vei videre til den lille byen Bishop, så stiftet vi bekjentskap med ørkentreet Joshua Tree. Er ikke det et flott tre?

Accident? Put 'em on the Run!

Siden vi stort sett kjører mange mil hver eneste dag, er det nesten ikke grenser for hva vi får oppleve av dustete reklameboards. Vegas var så absolutt i en særstilling, likevel er det mye rart å se ellers også. Vi prøver å fiske frem kameraet når vi ser noe spesielt artig, men dessverre er det jo ikke alltid vi rekker å få tatt et brukbart bilde. Under her presenteres noe av det markedsføringsgeniene i dette landet har hatt å by på.


Har noen vært slem mot deg i trafikken? Ring Robert! Har du noen gang opplevd besvær etter å ha tatt en eller annen medisin? Vondt i magen, lumbago eller kolera? Ring 1-800-Bad-Drug! Og sånn fortsetter det. Uansett hva slags plager du har, finnes det en eller annen slesk advokat der ute som har spesialisert seg og er villig til å ta saken din. No cure, no pay. Svært fascinerende opplegg for jusstudenter som oss.


Og roter du deg opp i noe, finnes det såkalte bail bonds som mer enn gjerne hjelper deg ut av knipa. Ikke alle ser like innbydende ut som Kiss Bail Bonds i Vegas, men strategisk plassert rundt sentrumsnære fengselsfasiliteter finnes de i bøttevis. Min favoritt så langt er Bad Boys Bail Bonds i San Diego, bare at da var dessverre ikke kameraet i nærheten. Nå har vi ikke skjønt helt 100% hvordan dette egentlig funker, men det virker å være noe i retning av at man betaler noen for å få et get-out-of-jail-kort, litt som i brettspillet Monopol. Sikkert innmari praktisk om man ikke vil sitte stille på rumpa mens livets rulett farer forbi.


I tillegg til advokattjenester og bail bonds, var det spesielt to ting det var poppis i markedsføre tungt i Vegas; prostitusjon og skyting med maskinggevær. Så om du sitter med en indre gründer i magen, er nok en kombinasjon av de to et ypperlig forretningskonsept. Vær så god!

Ja, også var det disse kapellene, da. De fantes det selvsagt flust av i Vegas. Vi hadde gjort en hel del research, og funnet ut at Graceland Wedding Chapel hadde fått gode tilbakemeldinger. Dessuten kunne de skilte med Elvis, og ikke minst det at selveste Jon Bon Jovi hadde giftet seg her (i tillegg til kvalitetsfolk som Jay Leno, Jerry Springer og Billy Ray Cyrus). Dermed falt vi ned på nevnte kapell under mottoet er det godt nok for Jon, er det godt nok for oss. Så får det heller bare være at en av hans største hits het You Give Love a Bad Name.

Pfft. Vegas er da så romantisk, atte.


fredag 6. juli 2012

Tying the knot!


Vi kom oss til Vegas den 3. juli, og etter å ha hentet lisensen fant vi hotellet/kjøpesenteret/casinoet Mandalay Bay.

Inne for å hente lisensen var det en rik flora av raringer, og først da gikk det opp for oss hvor komiskt det er å gifte seg i Vegas. I samme området så vi også turens første 9/11-skeptiker; "9/11 was an inside job!". Dessverre var jeg litt treg på labben, så fikk ikke tatt bilde.

Mandalay Bay er en gigantisk resort med akvarium, sand og flere bassenger. Vi fikk derfor for første gang i løpet av turen badet litt. Kvelden brukte vi til å gå opp og ned det strip sammen med de andre turistene. Det vil si at man går i kø og ser på blinkende lys. Vi var mildt sagt slitne når vi kom tilbake på hotellrommet i ett-tiden.

Dagen etter ordnet vi oss for å  gifte oss med selveste "the King" som underholder.
 Bilen ble dessverre ikke nyvasket, men vi sneglet oss nedover The Strip uten tak. Helt til det begynte å regne skikkelig, da kapitulerte vi.

Selve vielsen var skikkelig raskt unnagjort og herlig samlebånd. Pastoren sa masse viss vass om at Erik måtte kjøpe smykker og parfyme til meg, med en tilgjort fransk aksent. Jeg fniste en hel del, mens Erik så tomt ut i lufta. Når han endelig var ferdig prata var det tid for utveksling av ringer, og plutselig var vi rette ektefolk i staten Nevada. Stas!

 Utenfor møtte vi noen franske turister som gladelig tok noen bilder. Kapellet hadde en fotograf som tok bilder inne i kapellet. Så etterhvert skal vi somle oss til å få fikset kleine bilder av oss med "the King" og i alskens positurer.
Erik hadde fått streng beskjed om at han skulle åpne døren for meg, men jeg smatt som oftest ut før han fikk muligheten. Etter vielsen var jeg så forfjamset og glad at han snek seg til. Se så fin og blid!

Takk for hyggelige kommentarer på fjesbok og sms, det setter vi veldig pris på. 


tirsdag 3. juli 2012

Viva St. George


“We were somewhere around Barstow, on the edge of the desert, when the drugs began to take hold.” - Hunter S. Thompson, Fear and Loathing in Las Vegas: A Savage Journey to the Heart of the American Dream.

 
Nå er mye av dette kanskje selvsagte ting for enkelte av dere globetrottere der ute, men det har seg jo sånn at ingen av oss to har vært i USA før. Vi lar oss altså fascinere av disse små tingene som gjør en USA-ferie nokså ulikt det å feriere andre steder. Språket f.eks. går overraskende lett. Tidvis opplever vi det som om vi ikke er turister i det hele tatt, men at det er omtrent som å være hjemme. Der briter som snakker seg i mellom, fort i munnen på hverandre, til tider kan være vriene å forstå; og spanjoler, italienere og grekere av åpenbare grunner er umulige, er det nokså problemfritt å følge amerikanerne, i det minste i California. En oppvekst fylt med store mengder Hollywood-sitcoms får ta mye av skylden for det.
 
Noe annet som er veldig stas, er at nesten uansett hvilken søvnig liten småby vi er innom, finnes det referanser til den i en eller annen bok, en sang eller en film. Full pott i så måte da vi fikk øye på skiltet til Barstow. Men der Thompsons romanhelt Raoul Duke hadde lastet sin bil, den hvite haien, med "[t]wo bags of grass, seventy-five pellets of mescaline, five sheets of high-powered blotter acid, a saltshaker half-full of cocaine, and a whole galaxy of multi-colored uppers, downers, screamers, laughers... Also, a quart of tequila, a quart of rum, a case of beer, a pint of raw ether, and two dozen amyls", er vi vagt mer forsiktige. I vår kjære Mustang er beholdningen per nå to epler, en halv pakke Ritz-kjeks, litt hummus og noen liter Arrow flaskevann. Ja, og noen vonde drops som heter Altoids. Den lille boksen har vi slitt med i snart en uke. Ikke helt som  da Dr. Gonzo skrev boka si på 70-tallet, men vi har det nå moro likevel.


De to i bilen over her, et gammelt ektepar, hadde nok forhåpentligvis heller ikke alt for mye suspekte varer i bagasjen. Det de derimot var innmari gode på, var å kjøre ekstremt seint (10 mph) og vingle mye hit og dit i veibanen. Kom det en bil i mot var det åpenbart tryggest å stoppe heeelt opp. Køen tårnet seg opp, og gjorde at vi fikk minst dobbelt så lang tid i Zion National Park som vi hadde regnet med. Godt utsikten var såpass fantastisk, hvis ikke hadde det nok gått noen blodkar.

Likevel, det hadde ikke vært meg i mot om disse bøflene hadde kommet seg løs og stanget bilen deres i småbiter:



I morgen er det 4. juli. USAs nasjonaldag. Det blir fest! På den lokale frokost-tv-sendingen her i Utah, bekymrer man seg for at fyrverkeriet som skal sendes til værs kommer til å sette fyr på knusktørre og allerede skogbrannutsatte skoger. Dog er det visst ikke fyrverkeri som er det aller største problemet, det er derimot lokale gærninger som drar ut i skogen og tømmer skytevåpnene sine i yr glede over nasjonens frihet og uavhengighet. Kjenner det er helt greit at vi ikke feirer 17. mai med å skyte vilt rundt oss.

Heldigvis er det lite skog i Las Vegas. Vi skal bare finne oss noe frokost, så setter vi kursen mot spillebyen. God bless!

mandag 2. juli 2012

Naturopplevelser

I dag har vi kjørt fra Williams, Arizona til St. George, Utah. På veien fikk vi med oss Grand Canyon, deler av Glen Canyons og Zion nasjonalpark. I tillegg var det masser av flott natur på veien.

Det har vært overskyet store deler av dagen, men det har egentlig vært helt topp for da har heller ikke temperaturen sneket seg over 40 varmegrader.



Første stopp i dag var Grand Canyons. Vi gledet oss og det var virkelig flott. Samtidig som det var slik vi hadde sett på bildet, så det bød ikke på de store overraskelsene.
Allikevel koste vi oss, mens vi tittet utover.
Siden vi hadde en lang kjøretur foran oss, nøyde vi oss med å stå på toppen og se ned.

Fra Grand Canyon kjørte vi østover og rundt canyonen. Området har store indianerreservater som selvsagt består av karrig jord. De livnærer seg derfor med å blant annet selge ting til turister fra boder ved veien.
Landskapet vi beveget oss gjennom var helt fantastisk, og var på mange måter mye mer spennende enn Grand Canyon.
Plutselig hadde vi kommet oss til Utah, og det er ikke uten grunn at de smykke seg med slagordet "Life elevated".

Siden raskeste veien til St. George var gjennom Zion nasjonalpark flesket vi like gjerne opp $25. Noe dyrt for å kjøre på en vei, men for en fantastisk vei og park. Veien slynger seg mellom hvite og røde fjellsider. Vi tok ikke shuttlebussen inn til canyonen, men den skal visstnok være flott.
Bildene yter ikke parken rettferdighet. Men den gjorde meg så glad at jeg tok på meg capsen feil vei,
og Erik ble så villsken at  han kjøpte seg en feiende flott Utah t-skjorte med ulvemotiv.

Neste stopp: Las Vegas!