Accident? Put 'em on the Run!

Siden vi stort sett kjører mange mil hver eneste dag, er det nesten ikke grenser for hva vi får oppleve av dustete reklameboards. Vegas var så absolutt i en særstilling, likevel er det mye rart å se ellers også. Vi prøver å fiske frem kameraet når vi ser noe spesielt artig, men dessverre er det jo ikke alltid vi rekker å få tatt et brukbart bilde. Under her presenteres noe av det markedsføringsgeniene i dette landet har hatt å by på.

 

Har noen vært slem mot deg i trafikken? Ring Robert! Har du noen gang opplevd besvær etter å ha tatt en eller annen medisin? Vondt i magen, lumbago eller kolera? Ring 1-800-Bad-Drug! Og sånn fortsetter det. Uansett hva slags plager du har, finnes det en eller annen slesk advokat der ute som har spesialisert seg og er villig til å ta saken din. No cure, no pay. Svært fascinerende opplegg for jusstudenter som oss.

Og roter du deg opp i noe, finnes det såkalte bail bonds som mer enn gjerne hjelper deg ut av knipa. Ikke alle ser like innbydende ut som Kiss Bail Bonds i Vegas, men strategisk plassert rundt sentrumsnære fengselsfasiliteter finnes de i bøttevis. Min favoritt så langt er Bad Boys Bail Bonds i San Diego, bare at da var dessverre ikke kameraet i nærheten. Nå har vi ikke skjønt helt 100% hvordan dette egentlig funker, men det virker å være noe i retning av at man betaler noen for å få et get-out-of-jail-kort, litt som i brettspillet Monopol. Sikkert innmari praktisk om man ikke vil sitte stille på rumpa mens livets rulett farer forbi.

I tillegg til advokattjenester og bail bonds, var det spesielt to ting det var poppis i markedsføre tungt i Vegas; prostitusjon og skyting med maskinggevær. Så om du sitter med en indre gründer i magen, er nok en kombinasjon av de to et ypperlig forretningskonsept. Vær så god!

Ja, også var det disse kapellene, da. De fantes det selvsagt flust av i Vegas. Vi hadde gjort en hel del research, og funnet ut at Graceland Wedding Chapel hadde fått gode tilbakemeldinger. Dessuten kunne de skilte med Elvis, og ikke minst det at selveste Jon Bon Jovi hadde giftet seg her (i tillegg til kvalitetsfolk som Jay Leno, Jerry Springer og Billy Ray Cyrus). Dermed falt vi ned på nevnte kapell under mottoet er det godt nok for Jon, er det godt nok for oss. Så får det heller bare være at en av hans største hits het You Give Love a Bad Name.

Pfft. Vegas er da så romantisk, atte.

Tying the knot!

Vi kom oss til Vegas den 3. juli, og etter å ha hentet lisensen fant vi hotellet/kjøpesenteret/casinoet Mandalay Bay.

Inne for å hente lisensen var det en rik flora av raringer, og først da gikk det opp for oss hvor komiskt det er å gifte seg i Vegas. I samme området så vi også turens første 9/11-skeptiker; "9/11 was an inside job!". Dessverre var jeg litt treg på labben, så fikk ikke tatt bilde.

Mandalay Bay er en gigantisk resort med akvarium, sand og flere bassenger. Vi fikk derfor for første gang i løpet av turen badet litt. Kvelden brukte vi til å gå opp og ned det strip sammen med de andre turistene. Det vil si at man går i kø og ser på blinkende lys. Vi var mildt sagt slitne når vi kom tilbake på hotellrommet i ett-tiden.

Dagen etter ordnet vi oss for å  gifte oss med selveste "the King" som underholder.

 Bilen ble dessverre ikke nyvasket, men vi sneglet oss nedover The Strip uten tak. Helt til det begynte å regne skikkelig, da kapitulerte vi.

Selve vielsen var skikkelig raskt unnagjort og herlig samlebånd. Pastoren sa masse viss vass om at Erik måtte kjøpe smykker og parfyme til meg, med en tilgjort fransk aksent. Jeg fniste en hel del, mens Erik så tomt ut i lufta. Når han endelig var ferdig prata var det tid for utveksling av ringer, og plutselig var vi rette ektefolk i staten Nevada. Stas!

 Utenfor møtte vi noen franske turister som gladelig tok noen bilder. Kapellet hadde en fotograf som tok bilder inne i kapellet. Så etterhvert skal vi somle oss til å få fikset kleine bilder av oss med "the King" og i alskens positurer.

Erik hadde fått streng beskjed om at han skulle åpne døren for meg, men jeg smatt som oftest ut før han fikk muligheten. Etter vielsen var jeg så forfjamset og glad at han snek seg til. Se så fin og blid!

Takk for hyggelige kommentarer på fjesbok og sms, det setter vi veldig pris på. 

Viva St. George

“We were somewhere around Barstow, on the edge of the desert, when the drugs began to take hold.” - Hunter S. Thompson, Fear and Loathing in Las Vegas: A Savage Journey to the Heart of the American Dream.

 
Nå er mye av dette kanskje selvsagte ting for enkelte av dere globetrottere der ute, men det har seg jo sånn at ingen av oss to har vært i USA før. Vi lar oss altså fascinere av disse små tingene som gjør en USA-ferie nokså ulikt det å feriere andre steder. Språket f.eks. går overraskende lett. Tidvis opplever vi det som om vi ikke er turister i det hele tatt, men at det er omtrent som å være hjemme. Der briter som snakker seg i mellom, fort i munnen på hverandre, til tider kan være vriene å forstå; og spanjoler, italienere og grekere av åpenbare grunner er umulige, er det nokså problemfritt å følge amerikanerne, i det minste i California. En oppvekst fylt med store mengder Hollywood-sitcoms får ta mye av skylden for det.
 
Noe annet som er veldig stas, er at nesten uansett hvilken søvnig liten småby vi er innom, finnes det referanser til den i en eller annen bok, en sang eller en film. Full pott i så måte da vi fikk øye på skiltet til Barstow. Men der Thompsons romanhelt Raoul Duke hadde lastet sin bil, den hvite haien, med "[t]wo bags of grass, seventy-five pellets of mescaline, five sheets of high-powered blotter acid, a saltshaker half-full of cocaine, and a whole galaxy of multi-colored uppers, downers, screamers, laughers... Also, a quart of tequila, a quart of rum, a case of beer, a pint of raw ether, and two dozen amyls", er vi vagt mer forsiktige. I vår kjære Mustang er beholdningen per nå to epler, en halv pakke Ritz-kjeks, litt hummus og noen liter Arrow flaskevann. Ja, og noen vonde drops som heter Altoids. Den lille boksen har vi slitt med i snart en uke. Ikke helt som  da Dr. Gonzo skrev boka si på 70-tallet, men vi har det nå moro likevel.

De to i bilen over her, et gammelt ektepar, hadde nok forhåpentligvis heller ikke alt for mye suspekte varer i bagasjen. Det de derimot var innmari gode på, var å kjøre ekstremt seint (10 mph) og vingle mye hit og dit i veibanen. Kom det en bil i mot var det åpenbart tryggest å stoppe heeelt opp. Køen tårnet seg opp, og gjorde at vi fikk minst dobbelt så lang tid i Zion National Park som vi hadde regnet med. Godt utsikten var såpass fantastisk, hvis ikke hadde det nok gått noen blodkar.

Likevel, det hadde ikke vært meg i mot om disse bøflene hadde kommet seg løs og stanget bilen deres i småbiter:

I morgen er det 4. juli. USAs nasjonaldag. Det blir fest! På den lokale frokost-tv-sendingen her i Utah, bekymrer man seg for at fyrverkeriet som skal sendes til værs kommer til å sette fyr på knusktørre og allerede skogbrannutsatte skoger. Dog er det visst ikke fyrverkeri som er det aller største problemet, det er derimot lokale gærninger som drar ut i skogen og tømmer skytevåpnene sine i yr glede over nasjonens frihet og uavhengighet. Kjenner det er helt greit at vi ikke feirer 17. mai med å skyte vilt rundt oss.

Heldigvis er det lite skog i Las Vegas. Vi skal bare finne oss noe frokost, så setter vi kursen mot spillebyen. God bless!

Naturopplevelser

I dag har vi kjørt fra Williams, Arizona til St. George, Utah. På veien fikk vi med oss Grand Canyon, deler av Glen Canyons og Zion nasjonalpark. I tillegg var det masser av flott natur på veien.

Det har vært overskyet store deler av dagen, men det har egentlig vært helt topp for da har heller ikke temperaturen sneket seg over 40 varmegrader.

Første stopp i dag var Grand Canyons. Vi gledet oss og det var virkelig flott. Samtidig som det var slik vi hadde sett på bildet, så det bød ikke på de store overraskelsene.

Allikevel koste vi oss, mens vi tittet utover.

Siden vi hadde en lang kjøretur foran oss, nøyde vi oss med å stå på toppen og se ned.

Fra Grand Canyon kjørte vi østover og rundt canyonen. Området har store indianerreservater som selvsagt består av karrig jord. De livnærer seg derfor med å blant annet selge ting til turister fra boder ved veien.

Landskapet vi beveget oss gjennom var helt fantastisk, og var på mange måter mye mer spennende enn Grand Canyon.

Plutselig hadde vi kommet oss til Utah, og det er ikke uten grunn at de smykke seg med slagordet "Life elevated".

Siden raskeste veien til St. George var gjennom Zion nasjonalpark flesket vi like gjerne opp $25. Noe dyrt for å kjøre på en vei, men for en fantastisk vei og park. Veien slynger seg mellom hvite og røde fjellsider. Vi tok ikke shuttlebussen inn til canyonen, men den skal visstnok være flott.

Bildene yter ikke parken rettferdighet. Men den gjorde meg så glad at jeg tok på meg capsen feil vei,

og Erik ble så villsken at  han kjøpte seg en feiende flott Utah t-skjorte med ulvemotiv.

Neste stopp: Las Vegas!

Arizona

I går kom vi frem til Williams, Arizona som ligger ca én times kjøring fra Grand Canyon. Veistandarden i Arizona er fantastisk sammenlignetmed California, og avkjøringene er faktisk skiltet før en har kjørt forbi.

Vi merker at vi har kommet inn i landet, for her er det varmt. Vi stoppet i Ludlow for å fylle bensin og 40 varmegrader slo mot oss. Til og med vinden er varm. Da er det godt en kan få i seg kald drikke som for eksempel Peace Tea:

Landskapet er varierende og spennende å kjøre gjennom. Det varierer fra frodig og grønt til brunsvidd kaktusørken.

I dag har vi vært i Grand Canyon, kjørt rundt til Zion nasjonalpark og er nå i St. George, Utah. Veien hit får komme i et eget innlegg når vi har ryddet i bildene.

Lurer du på hvor vi har kjørt hittil? Vi har lagd kart:

Byliv

Etter å ha kjørt mange timer nedover kysten var det godt å komme inn til byen igjen. Vi har trasket rundt i byen, spist god mat og slappet av på hotellet. San Diego er varmt og godt, men har en sval vind fra kysten. Perfekt for oss nordboere som ikke er så godt vant.

I downtown finnes et kjøpesenter som er bygd og eies av Horton-familien. Det heter selvsagt Horton Plaza. Siden vi ikke visste om noen andre gode alternativet, så lot vi oss jammen lure av hypen.

Lørdag var bryllupet til Tone og Christian, derfor gikk fredagen til øvelse av vielsen og forberedelser.

Anine stakk av med brura for natten, så Erik ble sittende alene på hotellet. Brura skulle bo på The Mariott, noe som Anine synes var helt greit. Fantastisk utsikt og at på til fyverkeri!

I bryllupet var Erik kledd i ny dress og for første gang på over 20 år; SLØYFE:

Nå har vi satt nesa mot Arizona og ørkenen.

San Diego

Det var et stykke å kjøre fra Santa Barbara til San Diego, og på vei kjørte vi gjennom L.A. Vi dristet oss ikke til å kjøre inn i sentrum, men fikk nå sett Santa Monica Beach og skiltet på avstand.

Da er vi fremme i San Diego og gårsdagen gikk til å traske rundt på Macy's. Erika hjalp Erik med å finne dress, skjorter og sløyfe, så nå er han klar for lørdagens bryllup. Endelig fikk vi også vasket klær. Så nå kan vi fylle koffertene med rene klær igjen. Deilig!

San Diego er varmt, solfylt og vakkert. I dag skal vi shoppe litt mer og kanskje ta en tur innom dyrehagen.

Deilig å være på plass i en by og vite at bilen skal stå litt. Erik er flink til å kjøre, selvom veikvaliteten er så som så og skiltingen til tider er ikke-eksisterende. På våre mange timer i bil har vi bare blitt tutet på én gang og fått én finger. Suksess!