Viva St. George

“We were somewhere around Barstow, on the edge of the desert, when the drugs began to take hold.” - Hunter S. Thompson, Fear and Loathing in Las Vegas: A Savage Journey to the Heart of the American Dream.

 
Nå er mye av dette kanskje selvsagte ting for enkelte av dere globetrottere der ute, men det har seg jo sånn at ingen av oss to har vært i USA før. Vi lar oss altså fascinere av disse små tingene som gjør en USA-ferie nokså ulikt det å feriere andre steder. Språket f.eks. går overraskende lett. Tidvis opplever vi det som om vi ikke er turister i det hele tatt, men at det er omtrent som å være hjemme. Der briter som snakker seg i mellom, fort i munnen på hverandre, til tider kan være vriene å forstå; og spanjoler, italienere og grekere av åpenbare grunner er umulige, er det nokså problemfritt å følge amerikanerne, i det minste i California. En oppvekst fylt med store mengder Hollywood-sitcoms får ta mye av skylden for det.
 
Noe annet som er veldig stas, er at nesten uansett hvilken søvnig liten småby vi er innom, finnes det referanser til den i en eller annen bok, en sang eller en film. Full pott i så måte da vi fikk øye på skiltet til Barstow. Men der Thompsons romanhelt Raoul Duke hadde lastet sin bil, den hvite haien, med "[t]wo bags of grass, seventy-five pellets of mescaline, five sheets of high-powered blotter acid, a saltshaker half-full of cocaine, and a whole galaxy of multi-colored uppers, downers, screamers, laughers... Also, a quart of tequila, a quart of rum, a case of beer, a pint of raw ether, and two dozen amyls", er vi vagt mer forsiktige. I vår kjære Mustang er beholdningen per nå to epler, en halv pakke Ritz-kjeks, litt hummus og noen liter Arrow flaskevann. Ja, og noen vonde drops som heter Altoids. Den lille boksen har vi slitt med i snart en uke. Ikke helt som  da Dr. Gonzo skrev boka si på 70-tallet, men vi har det nå moro likevel.

De to i bilen over her, et gammelt ektepar, hadde nok forhåpentligvis heller ikke alt for mye suspekte varer i bagasjen. Det de derimot var innmari gode på, var å kjøre ekstremt seint (10 mph) og vingle mye hit og dit i veibanen. Kom det en bil i mot var det åpenbart tryggest å stoppe heeelt opp. Køen tårnet seg opp, og gjorde at vi fikk minst dobbelt så lang tid i Zion National Park som vi hadde regnet med. Godt utsikten var såpass fantastisk, hvis ikke hadde det nok gått noen blodkar.

Likevel, det hadde ikke vært meg i mot om disse bøflene hadde kommet seg løs og stanget bilen deres i småbiter:

I morgen er det 4. juli. USAs nasjonaldag. Det blir fest! På den lokale frokost-tv-sendingen her i Utah, bekymrer man seg for at fyrverkeriet som skal sendes til værs kommer til å sette fyr på knusktørre og allerede skogbrannutsatte skoger. Dog er det visst ikke fyrverkeri som er det aller største problemet, det er derimot lokale gærninger som drar ut i skogen og tømmer skytevåpnene sine i yr glede over nasjonens frihet og uavhengighet. Kjenner det er helt greit at vi ikke feirer 17. mai med å skyte vilt rundt oss.

Heldigvis er det lite skog i Las Vegas. Vi skal bare finne oss noe frokost, så setter vi kursen mot spillebyen. God bless!